1. - 3. Februar 2018

Trondheim Sentrum

Thor Egil Leirtrø
nyheter

Anmeldelse av alt!

Marius Svaleng Andresen

Vi spurte Marius Svaleng Andresen; Trønder, fotograf, skribent, likanes kar og kisen bak instagramkontoen Lekestove  om han kunne komme og skrive en recap fra Trondheim Calling 2017. Det har han gjort til gangs, han har anmeldt alt fra konserter og ølpriser til vakthold og tid. Les hans særdeles morsomme skildring her.

Konsertlokaler:

Trondheim Calling finner formen i større grad for hvert år, og rent location wise synes jeg den har vært på sitt beste i år. Festivalen lager liv både i bykjernen og omegn, og Olavshallen fungerte fint som et knutepunkt for infrastrukturen. Å i det hele tatt evne å blåse liv i den nedstøvede mastodonten som er Olavskvartalet med klubbscener, barer og alt man trenger på festival er forbilledlig. Kudos!

Infrastruktur:

Skal man på festival med konsertlokaler spredt sporadisk omkring i byen er man pent nødt til å ta beina fatt og punche inn noen nummer på skrittelleren. Aktiviteten er sårt tiltrengt all den tid festivaldietten i hovedsak består i øl og fastfood, men distansen mellom Rockheim og øvrigheten av scenene var i lengste laget. Tiden er allerede knapp nok som det er mellom konsertslagene, og jeg vil tippe at flere kanonkonserter på Rockheim ble neglisjert til fordel for øl og siesta til neste konsert i nærheten av Olavskvartalet.

Selve sentraliseringen rundt Olavshallen, med blant annet Moskus, Diskoteket og Dokkhuset i nærmest umiddelbar nærhet kompenserte dog ganske greit for de av oss som nedprioriterte Rockheim langt der borte i horisonten. Det blir spennende å se hvordan den planlagte spredningen av konsertlokaler blir til neste år!

Vakthold:

I likhet med at Fort Knox i USA har rundt ti ansatte som bidrar med hver sin del av koden som trengs for å åpne hvelvdøren som står mellom deg og 5000 tonn gullbarrer, bidrar de fem til åtte vaktene ved inngangen til Olavshallens Lille Sal til å forsikre seg om at du virkelig har et festivalbånd knytt rundt håndleddet ditt. Dét til tross for at du har gått gjennom minst tre bevoktede passasjer fra før. Selve prosessen gikk smidig for seg, det føltes bare mest rart å møte en uniformert velkomstkomité hver gang man skulle på konsert. Men en ting er sikkert: Olavskvartalet var det tryggeste stedet i Norden denne helga.

Ølprisene:

Festivalvennlige ølpriser er en av grunnpilarene i et demokratisk samfunn – eller i hvert fall burde det være det. Og med det som prinsipp står ikke Trondheim Calling til laud. Jeg etterlyser fremdeles en ISO-standardisering av prisen på festivaløl, for 100 spenn for en ørliten flaskeøl på skarve trehundreogtredve milliliter er et overtramp. Et overtramp, sier jeg! Men dette er vel snarere de ulike venuene sin skyld, så jeg vet ikke helt hvem jeg skal rette pekefingeren mot. Det koster å kose seg, si.

Inga Skålnes

Tid: 

Trondheim Calling minner oss nok en gang på at tid er verdifull. Er du fem minutter for seint ute til de mer populære konsertene (eller konserter på små venues) er du pent nødt til å stå i kø. Kø i seg selv er relativt passé å sutre over, men man risikerer altså å gå glipp av hele konserter hvis man ikke disponerer tiden riktig. Sånn erre når programmet er flust av godbiter, si.

For øvrig er dette selvbebreidelse framfor kritikk av festivalen, som ikke har gjort annet enn å booke programmet fullt av ting man helst skulle ha sett. Neste gang husker jeg kanskje at det er greit å gå ti minutter tidligere fra en halvkjip konsert for å kunne få med seg alt av den konserten man faktisk vil se. Se der, alt kan nyanseres!

Konsertene:

Trondheim Calling benyttes av mange som en sosial arena, og en god andel bruker festivalen som et bransjehorerisk knutepunkt. For de aller fleste er heldigvis musikken det viktigste, og her synes jeg reint personlig at Trondheim Calling utviser en upåklagelig balanse i lineupen.

Det er ikke å komme fra at det fremdeles i 2017 går inflasjon i svevende og flyktig indiepop, og som med det meste her i livet er også denne delen av musikkfloraen vel og bra i korrekte mengder. Får du derimot for mye av det kan du dø av overdose med fråden boblende i munnvikene. Helt sant. Men nok om det. La oss jobbe oss gjennom noen av konsertene, du og jeg!

Thor Egil Leirtrø

Konserter:

Selv om mitt konsertfølges vurdering av band baserer seg på en kalkyle hvor ratioen mellom lydbilde og antall bandmedlemmer er en avgjørende faktor, er jeg hakket mer rundhåndet når det kommer til Cashmere Cat Factory. Sekstetten kan minne om en eklektisk miks av The xx og Babyshambles, hvor rart det enn høres ut, og vokalisten høres tidvis ut som Ellery James Roberts (WU LYF/LUH). En relativt god start på torsdagen, spør du meg.

Ordet «innfri» er ikke i nærheten av tilstrekkelig om man skal vurdere Pom Poko på Moskus. Fy faken, mann (ukjønnet), for en vilt bra konsert. Jeg skulle ønske jeg kunne sett Pom Poko hundre ganger etter hverandre. En fusjonering av Hella, Lightning Bolt og Deerhoof (en lyttervennlig miks av disse, til og med) var akkurat det jeg trengte for å kickstarte festivalhelga, og her leverte denne gjengen så til de grader.

Å fokusere på å ta anmeldelsesnotater var vrient nok i seg selv all den tid alt fokus lå på bandets spilleglede. På telefonen noterte jeg blant annet «Perfekte basskasse etc etc etc» – og hva i helsike skal det bety?! På mange måter er kanskje denne kaudervelske strofens absurditet beskrivende for hvordan jeg opplevde konserten: energisk, tight og hinsides morsom.

Også Bloody Beach på Lille Sal bidro til å gjøre torsdagen fullkommen med sin melodiske afrobeat/surfrock/[sett inn sjanger som funker for deg her] (de spiller jo alt samtidig, mann). Lekent, dansbart og eksepsjonelt gøy!

Det var først et par låter uti Sondre Lerche-konserten jeg innså hvor malplassert han faktisk er i festivallineupen. Som trekkplaster funket nok bergensartisten bra, men satt i kontrast med konsertene tidligere på kvelden framsto det mer som uinspirert og kjedelig – litt som han som avbryter et i utgangspunktet trivelig nachspiel med å ta fram kassegitaren, egentlig.

Første konsert på fredag var signert Barren Womb på Lille Sal. Jeg elsker Barren Womb. Det er ingen hemmelighet. Og denne konserten forsterket følelsen ytterligere. Støypunkdoen blir mindre og mindre støypunk og mer og mer slagkraftige i sin dynamikk. Som alltid er bandet utrolig samkjørte, og med færre americana-inspirerte låter på setlisten enn sist jeg så bandet framsto det hele som akk så helstøpt og effektivt som en halvtimeskonsert bør være. Det er umulig å bli lei av Barren Womb, ass.

Haunted Mansions høstet lovord etter torsdagens konsert, og det fristet derfor å få med seg det relativt ferske bandet på Rockheim. Jeg kommer til kort når jeg skal beskrive bandet med egne ord, men beskrivelsene av bandet som en blanding av Gorillaz, Danger Mouse og Broken Bells funker mer enn bra nok for meg. Konserten i seg selv føltes som et sårt tiltrengt nedpå-band i shoegaze-/drømmepop-gata, og selv fikk jeg iallfall en ro over meg av denne konserten. Prima greier.

Selv om utgivelsesfrekvensen til Cloroform ikke er så ekstremt høy om dagen (de ga nylig ut sitt første album siden 2007), har de aldri mistet sin aktualitet. I sine sedvanlige kjeledresser er det en sedvanlig kakofoni når Cloroform gjøgler det til med sin eksperimentelle og støyete rock på Lille Sal. Ren og skjær galskap! Nonchalant traktering av to synter samtidig, kontrabassmaltraktering og galskap bak trommene ga en fin balanse av humor og rå krefter. For en gjeng. For å sitere kjæresten min: «Jeg føler dette er en gjeng med psykopater». Allright!

Bandet Polygenic sto for festivalens desidert beste avlysning, for uten denne hadde vi ikke fått Barren Womb og Emile the Duke. Sistnevntes konsert var forbundet med en viss skepsis i forkant – kan dette virkelig bli like bra som på skivene? Kommer de satiriske stikkene og den humoristiske lyrikken til sin rett? Svaret er ja, mann. Fra beskrivelsen av innsiden av offentlige etater til en treffende skildring av en vanlig manns helg evnet Emile the Duke å manifestere sitt alter ego Aasen så til de grader. Dette er ikke kødd. Dette er alvorlig poesi.

Takk for nå, Trondheim Calling – snakkes til neste år!