1. - 3. Februar 2018

Trondheim Sentrum

Julie Ebbing
Julie Ebbing
nyheter

De store linjene

Wenche Sundt Bendixvold-Ryjord

Som barn kjedet hun seg ofte og måtte lage moroa sjøl. I voksen alder driver hun stort sett med det samme. Vi tar en prat med festivalkunstner Julie Ebbing.

Oppvarmingsspørsmål: Hva gjør du på fritiden?

– Et glass i ny og ne og tur i skog og mark. Ellers er jeg et minefelt. Tror mer på kjærligheten enn på Jesus, men har begynt å vakle noe i troen. Bill. Merk: jente31.

Vi prøvde å Google deg før vi skulle møtes, men fikk ikke så mange resultater. Eller bilder av utedoen da.

– Synes google bør skjerpe seg. Eventuelt jeg. 

Da Julie skulle levere masteroppgaven, bygde hun en utedo sammen med sin far. Hele installasjonen bestod av blant annet melketenner, en elgfot, en tresnittherpa hyttestol, et grantre, en lyktestolpe fra hjemstedet hennes og utedoen selvfølgelig. Vi er nysgjerrige på dens purpose og why.

 – I dette prosjektet jobbet jeg med sted og identitet. Vår tilknytning til steder, minner og hvordan ting er ladet på forskjellige måter. Er det mulig å bo steder, men forbli hjemløs i verden? Noen mener at et hjem kan opprettes på nytt – hvor som helst og når som helst. Jeg tror ikke stedene der vi møter verden for første gang og gjør den til vår, så lett kan erstattes. Disse stedene er med oss også etter at vi har forlatt dem og kanskje til og med har laget oss et hjem et annet sted.

Går det an å stille ut et sted? Som et stykke virkelighet smuglet inn et annet sted. Utedoen står for meg som et lite monument over uklar fortid og usikker fremtid, troen og håpet på demokratiet og undring rundt hva det egentlig er som gjør oss til oss. Denne lille bygningen bringer flere generasjoners minner og historier sammen i bilder, skriblerier og rissing i treet. Et rom for meningsytringer, inkluderende og med respekt for mangfoldet. Ingenting viskes ut, her legges bare til. Lag på lag til ting forsvinner eller faller ned.

– Så egentlig sitter jeg her og filer mitt våpen. Jeg er potensielt livsfarlig, under dekke av å være en hoffnarr. Det passer meg perfekt.

Hva sier folk om utedoen? Har du fått noen tilbakemeldinger?

– Noen kan oppfatte kunst som noe fremmed og litt utilgjengelig, men utedoen har de aller fleste av oss et forhold til, og på den måten er den et arbeid som jeg tror er ganske tilnærmelig for publikum, og det er fint å se. Den har et budskap, men har også rom for ulike opplevelser – sånn liker jeg kunsten. Den ultimate tilbakemeldingen ville vært om noen faktisk tok den i bruk, men det var det ingen som turte og det er vi litt skuffet over. I august fikk den stå på utstilling i Galleri Norske Grafikere som et eget arbeid og det var stas for den. Nå er den ensom i boden og lengter etter hytte og rumper.

Hva gjorde at Julie valgte å bli kunstner, og var det et enkelt valg? Hun kan fortelle at det kjedelige svaret på spørsmålet er at hun alltid har tegnet. Hele livet. Gjennom kunsten har hun klart å finne sitt språk, og det er her hun klarer å uttrykke seg best.

– På mange måter føles det som om kunsten valgte meg, like mye som jeg valgte den, for meg er kunsten livet og derfor har det vært veien å gå. I tillegg er jeg veldig interessert i all slags kunst og hva den gjør med oss. Hvordan den er en av de få tingene i verden hvis egentlige verdi vanskelig kan måles i kroner og øre. For noen kan kanskje kunst virke litt unyttig, og av og til føles det som en tullejobb, spesielt når verden går helt av hengslene. Men det er også da kunsten er viktigst. Nettopp gjennom sitt ukonstante vesen, der den vrir og vender på alt, kan kunsten være et stabiliserende punkt i en kaotisk verden. Den er uavhengig og den har alltid utfordret makta som rår og etablerte sannheter – den pirker i overflaten på det som er stivnet i fasongen og slik dytter den verden videre. Så egentlig sitter jeg her og filer mitt våpen. Jeg er potensielt livsfarlig, under dekke av å være en hoffnarr. Det passer meg perfekt

(Saken fortsetter under bildet)
Julie Ebbing

Hadde oppveksten noe å si for dine veivalg?

– Jeg er oppvokst på landet og der måtte man finne på moro sjæl og mye kreativitet og oppfinnsomhet oppstår når man kjeder seg. Det er sunt å kjede seg og barn kjeder seg altfor lite nå for tiden. Stort sett består hjemstedet mitt av skog og trær, så det gikk mye i klatring. I tretoppene finnes et annet perspektiv og nye måter å se verden på, så egentlig driver jeg jo fortsatt med det samme, bare på andre måter. Fallhøyden er også stor når man sitter i toppen av et grantre. Jeg ble tidlig vant til å gå på trynet og da er det bare en ting å gjøre, og det er å reise seg igjen. Det tror jeg er en viktig lærdom å ha med seg både i kunsten og i livet. Det er ikke så farlig og man skal ikke ta seg selv så himla alvorlig hele tiden.

– Utferdstrang og hjemlengsel er to motpoler og kan ikke eksistere uten hverandre. Når alt kommer til alt, eller ingenting, er det hele kanskje et eneste langt forsøk på å vende tilbake?

Har du noen spennende prosjekter gående nå?

– Nå for tiden sitter jeg i atelieret mitt i Storgata og pønsker ut sleipe måter å overta verden på, leser Dylan Thomas, tegner frykten, broderer ut følelseslivet mitt, er en blodigle på min elskedes hals, lurer på om vi kommer til å være på mars om ti år, synes kunstens kvinner trenger mer plass, er modig og redd, bygger en skrifteboks og skriver djerve hatbrev, men sender dem aldri. Kanskje er det ett eneste stort prosjekt.

Under Trondheim Calling skal Julie holde utendørs kunstutstilling, og vi er veldig spente hva hun skal gjøre. Hva kan vi forvente oss?

– Til Trondheim Calling jobber jeg først og fremst med tresnitt. Trykk på papir, treplatene og arbeidet med platene er kjernen i min praksis, selv som jeg blander grafikk med installasjon, skulptur, maleri, tegning, tekstil, collage, funnede objekter og tekst. Det trykte bildet har en lang historie som et middel for sosial eller politisk kommentar og som et demokratisk, tilgjengelig medium. Gjennom dens manglende vilje til å lystre eller ligne, som en slags anarkist, synes jeg grafikken og kunsten er mest interessant. Gjennom et slags møte mellom håndverk og hærverk forsøker jeg å ha en aktiv holdning til de institusjonelle, historiske og sosiale rom vi beveger oss i. Det er viktig å tørre å berøre noe som er betent eller problematisk, her oppstår det ærlige og engasjerte arbeider. Jeg finner store spørsmål i det lille, det hverdagslige. Jobber med både det bekmørke og det humoristiske, aller helst i kombinasjon. Sånn er jo også livet. 

Du studerte i Trondheim for noen år tilbake. Hvordan blir det å være tilbake og by på seg selv etter noen år borte fra byen?

– I kunsten går jeg ut i fra min egen identitet, stedene jeg har vært på, gatene jeg har vokst opp i eller flyttet til, hvem jeg er og hvor jeg er. Trondheim har vært et hjem for meg i mange år så liten bit av den byen er alltid med meg, og jeg syntes det er veldig fint å få jobbe med et prosjekt akkurat der. Det er spennende å kunne jobbe med kunst på andre måter enn det jeg gjør til vanlig, det utfordrer og utvider jo også min egen oppfatning av hva kunst er.

– I tillegg er det stas å lage kunst med Trondheim Calling fordi det er en veldig viktig arena for uetablerte artister som vil ut i verden. Stedene vi kommer fra er med på å prege uttrykket – hvordan høres den Midt-Norske utferdstrangen ut? Utferdstrangen er også noe jeg kan kjenne meg igjen i. I mange år handlet det mest om å reise fra stedet, nå lengter jeg ofte hjem. Utferdstrang og hjemlengsel er to motpoler og kan ikke eksistere uten hverandre. Når alt kommer til alt, eller ingenting, er det hele kanskje et eneste langt forsøk på å vende tilbake?

Blir utedoen med til Trondheim for å varme vinterkalde rumper?

– Jeg er usikker, men har tenkt på det. Utedoen lider helt klart også av noe utferdstrang og liker turnélivet godt.

Marius Berg
Utendørs utstilling langs kanalen og på Brattøra 1. - 5. februar 2017 i regi av Trondheim Calling. 
Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Julie Ebbing fra Bangsund og lyskunstner Bo Thorning fra København. 
Gjennomføres i samarbeid med byutviklingsstrategien En Blå Tråd, Trondheim Kommune og Entra Eiendom.