1. - 3. Februar 2018

Trondheim Sentrum

Kristoffer Øen
nyheter

Et tiår med Razika

Haley Shea

Razika feirer sine ti år som band med en omfattende Norgesturne, og når de besøker Trondheim går turen til Trondheim Calling. I forkant av årets festival tok jeg en prat med Marie Amdam, Maria Råkil, Marie Moe og Embla Karidotter for å finne ut hvordan man tilbringer ti år med de samme tre personene, hvilke planer de har fremover, og hvor lei de er av å bli kalt «jenteband».

Sist Razika spilte på Trondheim Calling (i 2011) slapp de nesten ikke inn på egen konsert. I år håper de på å slippe inn.

– Vi var så sinnsykt sinte rett før vi gikk på. Marie hadde glemt artistbåndet sitt. Vi var alle sammen med henne og pekte på bildet av oss selv til vakten, men vakten ville ikke slippe oss inn forteller Karidotter.  

– Vi var jævlig forbanna da vi gikk på. Og spilte dritbra fordi vi var så sykt sinte, legger Moe til.

Siden utgivelsen av siste plate, Ut til de andre, i januar 2015, har bandet nesten turnert konstant i to år og er for tiden i gang med å skrive neste plate. Når jeg treffer bandet, tar de seg en etterlengtet pause fra turnering; leser til eksamen og gleder seg til fellesferie i Dublin neste år.

– Det var liksom sånn at vi skulle ha en premie, etter all den turneringen. Vi hadde en lang liste over steder vi kunne tenke oss å reise, men det måtte være et sted ingen av oss hadde vært før. På den måten får vi en opplevelse sammen, forklarer Amdam.

Før de kan reise på ferie til Dublin skriver de på nytt materiale til neste skive, som de ønsker skal være annerledes enn det de har gjort hittil i sin karriere.

– Nå har vi gitt ut tre plater, og vi kjenner på et behov for å forandre på uttrykket og jobbe på en ny måte. Vi har på sett og vis brukt samme oppskrift hele tiden. Vi kunne godt laget en plate til som var veldig lik den forrige, forklarer Amdam.

Moe legger til; – Men det hadde jo bare vært kjedelig. Både for oss og for de som hører på.

– Vi snakker ganske mye om Marcus og Martinus.

Først tenkte de at å finne helt nye samarbeidspartnere kanskje kunne være nøkkelen til å finne den nye siden av seg selv. Etter litt prøving og feiling har de kommet frem til at det er de selv som må finne frem til det som skal bli neste nivå av Razika.

– Vi må forandre oss innenfra, og ikke nødvendigvis trekke inn andre for å forandre oss, sier Råkil. Amdam forklarer videre at – Vår utfordring nå blir å lage låter som tilfører bandet noe annet.

Hva som konkret skal bli annerledes har de ikke helt funnet ut av, men det skal ikke høres ut som forrige plate.

Forrige plate også var et stadium som de måtte gjennom for å utvikle seg videre.

– Vi trodde Ut til de andre skulle bli mye mer rocka, forteller Amdam. Bandet forklarer lattermildt at de «så lyset», noe bedugget på en konsert med Refused.

– Da fikk vi sånn, faen det er rocken vi skal lage. Og jeg er jo popens jente, smiler Amdam.

(Saken fortsetter under bildet)
Kristoffer Øen

Som ganske sjelden vare i dagens profesjonelle norske musikkmiljø, startet Razika som kjellerband der det å spille sammen bare var for gøy, de første to eller tre årene. De har, som alle band med tiden, utviklet seg til å bli mer profesjonelle. I løpet av den tiden har de hatt noen tøffe perioder.

– Det var en periode vi ikke tjente noen penger og jobbet sykt mye. Vi jobbet ved siden av bandet, samtidig som vi turnerte, forteller Amdam.

– Men vi hadde det sykt gøy. Da vi var på tur i USA og i Japan hadde vi de beste turene, selv om vi ikke hadde så mye penger. Vi hadde det bare jævlig gøy. Det var den motivasjonen vi trengte. Herregud, vi må jo bare gjøre dette her, skyter Moe raskt inn.

– Det har jo tatt år og dag før vi kunne tjene penger på det, forklarer Amdam videre.

De forteller videre at det har vært helt eksepsjonelle opplevelser, som gjør at de ikke ville vurdert å gjøre noe annet enn å spille i band.

– En gang vi spilte i Jondalen, syntes folk det var så gøy at vi måtte spille hele konserten på ny. Og vi var sånn, faen heller, så spilte vi hele konserten på ny forteller Amdam.

– Hele den jenteband-diskusjonen er så kjedelig, og det er kjedelig at det alltid skal poengteres at vi er et jenteband.

De virkelig store høydepunktene for bandet har vært blant annet vært å varme opp for heltene sine i Arctic Monkeys, reise til Cuba og holde sin første utgivelse i hånden. Derimot har store deler av bandets turnéaktivitet de siste årene har vært for Den Kulturelle Skolesekken i forbindelse med Rikskonsertene. Der har de har spilt for barne- og ungdomsskoler, spesielt mye i Nord-Norge. Det å vise unge jenter og gutter at de lever av å spille i band synes de er et annet høydepunkt med jobben. 

– Det skal være gøy. For å bygge opp en konsertkultur skal det være gøy å gå på konsert mener Moe.

Karidotter legger til at det også er viktig. – Det er sunt for både voksne og barn å se at jenter kan spille i band.

I tillegg til å vise seg som forbilder for unge jenter og gutter er de også opptatt av at det skal være tilgjengelig.

– Vi bruker mye tid på å prate med skoleelevene. De skal gi oss en respons. Det er slik vi engasjerer dem, forteller Moe.

– Og dersom vi merker at det er null respons for Razika, så snakker vi litt om Marcus og Martinus for å få dem med på laget, skyter Amdam inn.

– Vi snakker ganske mye om Marcus og Martinus.

De synes det er spesielt viktig at Rikskonsertene har hatt som mål å ha 40% kvinnelige artister på programmet.

– Det er et veldig bra tiltak de har gjort. Der har Rikskonsertene en viktig politisk rolle. Man skal se fra en ung alder at det er like vanlig for jenter å stå på scenen som gutter. Da blir det normalisert. Vi vokste opp med at Rikskonsertene var noe smalt. En mann med xylofon som var kjempeutilgjengelig. Det at de nå henter inn musikere som er i 20-årene, kan fungere som en døråpner for unge mennesker som kanskje vil spille i band en dag, sier Amdam.

(Saken fortsetter under bildet)
Razika Presse

Bandet sier selv at de synes det er fint å bli regnet som forbilder for unge, spesielt jenter, men at vi likevel har en vei å gå når det gjelder hvordan kvinner blir representert til neste generasjon. Til og med i 2016 har de opplevd å bli omtalt som «jenteband» da de gjestet QuizDan på NRK i år, og opplever fortsatt utdaterte kommentarer fra musikkjournalister om klesvalgene deres.

– Hele den jenteband-diskusjonen er så kjedelig, og det er kjedelig at det alltid skal poengteres at vi er et jenteband. Det er ikke et begrep vi selv bruker, sier Amdam.

– Det blir så teit at band er øverst og jenteband under, men det har blitt bedre. Folk er veldig flink til å arrestere og reagere når vi fortsatt blir kalt jenteband. Vi håper folk fortsetter med det slik at vi en dag kan slippe den overskriften.

Det går altså fremover og de ser lyst på at neste generasjon skal ha flere kvinnelige forbilder å se opp til, og som viser frem flere sider av det å være kvinne.

Moe underviser blant annet i bass hos AKKS i Bergen og om elevene der sier Amdam;

– Det at de ser at vi finnes, at Aurora finnes og at Frøkedal finnes er viktig. At de har noen å se opp til. Om ti år vil vi se en større andel kvinner på scenen.

I et annet eksempel på teit kjønnsfokus har statsminister Erna Solberg kalt bandet «naiv jentemusikk». Hvordan vil de selv bli tolket?

– Som noe vakkert og sterkt på samme tid sier Amdam.

– Og at vi bare er mennesker som spiller i et band, uten at vi er jenter som spiller i et band eller noe sånn, sier Moe.

Vi er alle enige om at håpet for fremtiden må være at neste generasjon kvinnelige musikere skal slippe å måtte forholde seg til kjønn i alle sammenhenger. Per i dag er jeg takknemlig for at vi har hatt et band som Razika i ti år, som allerede har banet litt vei for dem.

Razika spiller lørdag 00.00 på Dokkhuset.