1. - 3. Februar 2018

Trondheim Sentrum

nyheter

Paskalev og kvartlivskrisa

Victoria S. Hoseth

Etter snart fire år hører vi endelig noe fra Mikhael Paskalev (29). Han har holdt en nokså lav profil etter suksessen med debutplaten What’s life without loosers, men nå er har Mikhael lagt «kvartlivskrisa» bak seg og er endelig tilbake.

– Alle mulighetene som dukket opp etter forrige plate gjorde meg lammet. Jeg tenkte på alt jeg ville få til, men det jeg produserte ble aldri slik jeg hadde sett det for meg. Jeg var redd for at jeg ikke var bra nok. De negative tankene surret i hodet mitt og jeg måtte bryte ut av loopen. Slippe meg løs. Være et dyr.

Det er lenge siden vi har hørt noe fra deg, og «Witness» er din første singel på nesten fire år. Hva har du gjort egentlig?

– Jeg har skrevet og produsert musikk, for meg selv og for andre. Jeg produserte den siste plata til Billie Van, og har spilt i flere band sånn bare for gøy. Jeg har  hengt på Tøyen og vært på ferie. 

Det ble et hektisk turneliv og mye reising med den første plata og jeg sleit meg rett og slett ut. Jeg trengte en pause, men så ble det plutselig på tide å skrive igjen.

Er du den samme artisten som før? Har du blitt voksen?


– Jeg har en sterk formening om hvordan ting skal låte, og nå har jeg mer innsikt og vet hvordan jeg skal få ting til å bli slik jeg vil ha det. Det har resultert i at jeg har blitt selvstendig i studio.


– Det er vondt å utvikle musikk for så å gi fra seg babyen rett før den er klar til og introduseres til verden. Nå holder jeg i musikken helt til jeg har et ferdig resultat.

– Jeg har alltid hatt lyst til å bli produsent, og om jeg er heldig kan jeg jobbe som produsent samtidig som jeg driver med artisteri.

Mikhael har alltid vært en band-fyr, og planla aldri å bli soloartist. Det bare ble sånn. Som dedikert, ung rocker opplevde han at det ble trøblete å spille i band med folk som kom og gikk.

– Jeg ble så lei av å være avhengig av andre. Jeg hadde mange låter som jeg hadde skrevet alene, så jeg ble heller artist under mitt eget navn. Ikke fordi jeg liker å være alene, men på grunn av at det ble enklere for meg å jobbe.

Hvordan jobber du nå?

– Jeg har fått meg trommemaskin. Jeg har alltid skrevet musikk med kassegitaren, men jeg ble så lei av den greia. Lei av meg selv. Nå lager jeg beats og leker med bass. Det er digg med en ny innfallsvinkel! Når jeg er inspirert og har skrevet noe bra, så henger jeg med produsenten min og jobber intensivt i flere timer og ser South Park i pausene. 

(Saken fortsetter under bildet)
Christian Zervos

Tidlig i november kom videoen til albumets første singel «Witness» ut. En ambisiøs kortfilm om å forene seg med Døden. I tillegg til at han er stjerna i sin egen video er han også regissør og har stått for klippingen selv.

Er du redd for at ting ikke skal bli akkurat som du vil? Er du en perfeksjonist?

– Jeg har nok litt OCD, og derfor ville jeg lage filmen selv. Videoen er basert på noe som i utgangspunktet var min ide, og tidligere fikk jeg profesjonelle klippere til å gjøre arbeidet, men det funket ikke, så nå jeg har brukt mye tid på å lære meg å klippe slik at resultatet blir perfekt. Jeg tok det første dansesteget for 8-9 måneder siden. Jeg sendte kjæresten min ut av leiligheten slik at jeg kunne danse alene mens jeg filmet meg selv… Jeg følte meg som en narsissist da jeg satt og så på meg selv danse.

Store deler av filmen er dansing, men hva skjer med han duden med alle spørsmålene?

– Han er en moderne, hverdagslig tolkning av døden. Han stiller spørsmål og til slutt inviterer jeg han inn. Jeg danser med døden.

Det er jo litt Per Fugelli å si?

– Ja, det er en klisje

I «I Spy» danset du i underbuksa, og nå danser du igjen, men denne gangen full av glitter i et tomt basseng til 70-talls new-wave-pop sammen med døden. Det virker som om du ikke har noe imot å by på deg selv?

– Jeg ville gjøre noe som var ukomfortabelt for meg slik at jeg måtte slippe meg løs, noe som er hele essensen med videoen. For meg innebar det at jeg ikke ville stå foran et kamera å mime. For at det skulle bli perfekt måtte jeg slippe taket å leve i øyeblikket. Jeg ville at videoen skulle ha et hjerte. Om jeg fikk det til eller ikke må dere avgjøre.

Du slipper ny plate nesten samtidig som dere slipper ut et barn. Hvordan blir det?

– Jeg er en sånn fyr som har gledet seg til å bli pappa siden jeg var typ ni. Det blir dødskult. Platen er ferdig, det kommer en baby..nå starter moroa!

Det er lett å kjenne igjen Paskalevs kjente vårstemning, men lydbildet har endret seg noe. Tempoet er skrudd opp og han har lagt 60-tallet bak seg. Plata som slippes til våren er ikke et fult ut konseptalbum, men det er veldig annerledes enn den første som var en fargerik samling av låter som han ville gi ut. Plata ble bra, men i dag føler han at de ulike uttrykkene kræsjer. Han beskriver den nye skiva som sterkere. En bauta.

Mikhael Paskalev spiller lørdag 00.30 i Olavshallen Lille Sal.