1. - 3. Februar 2018

Trondheim Sentrum

Torleif Kvinnesland
nyheter

TC Dokumentar - Unge lovende 1:3

Tekst: Kjersti Havdal, Film: Mathieu R. Lund

Årets 15 demoartister har allerede opplevd og oppnådd mye. Wonder the Boy, Toy Savoy og Amanda Tenfjord er tre av dem. I denne dokumentarserien kan du følge dem gjennom hele Trondheim Calling.

Mathieu R. Lund

WONDER THE BOY

– Vi jobber med på et nytt prosjekt som forhåpentligvis slippes i 2017, forteller Wonder the Boy.

Energinivået i studioet på Møllenberg er høyt, og temperaturen i rommet om mulig enda høyere. Markus Røe har beaten på øret og teksten på mobilen. For ca. halvannet år siden fikk han så god respons etter en skolekonsert at han startet prosjektet Wonder the Boy. I sommer kom debut-EP'en «Wonderland», og for tiden er Wonder the Boy den yngste artisten som er listet på NRK P3. Men å være 15 år i musikkmiljøet har både gode og kjipe sider.

– Jeg har god tid til å forbedre meg, og siden jeg bor hjemme slipper jeg å tenke på at jeg må kunne leve av musikken. Men når jeg spiller på steder med 18-årsgrense må jeg ut med en gang etterpå. Jeg får ikke nyte tida jeg er i, jeg må hente tingene mine og gå.

Wonder the Boy kommer fra Trondheim, har østlandsdialekt og rapper på engelsk. I løpet av oppveksten har han flyttet mellom Trondheim, Røros, Australia, Nesodden og Nederland. Han mener dialekten hans er litt «all over the place», og derfor føler han seg mest komfortabel med å skrive på engelsk.

– Har du et mål om å slå gjennom internasjonalt?

– Ja, men jeg vil ha en solid base av fans her hjemme først. Før jeg stikker til utlandet vil jeg at de som er her hjemmefra skal digge meg. Jeg vil bygge opp alt her og gjøre alt perfekt før jeg drar ut.

Slagplanen er allerede lagt; lage fine melodier og bra raplinjer, spille gode show, ta Norge og verden med storm. For å oppnå dette brukes mesteparten av fritiden i studio.

– Jeg lager egentlig bare musikk. Jeg har ikke noe annet å gjøre, bortsett fra lekser, sier Wonder the Boy, som først og fremst rapper om sitt eget liv.

Å få anerkjennelse for musikken sin i ung alder, gjør at Wonder the Boy føler han kan senke skuldrene litt.

– Det er kult å vite at folk liker det jeg holder på med. Jeg visste at jeg var god før jeg hadde gitt ut musikken, men jeg visste ikke om folk ville finne ut at jeg var god med en gang. Det virker det som de har gjort, og når jeg vet at folk digger det jeg gjør kan jeg slappe av i studio og være mer meg selv.

Mathieu R. Lund

TOY SAVOY

På øvingsrommet på Dora blir forsterkerne plugget i og øreklokker delt ut. Noen ideer som oppstår på fest kan faktisk være gode, og Toy Savoy er en slik idé. Henrik Schille, Eirik Wicklund, Bendik Romundstad, Syver Ulvolden og Øyvind Leite trengte noe å gjøre. Nå møtes de ukentlig for å spille poprock.

– Hvordan jobber dere?

– Som regel kommer Eirik eller Bendik med en idé. Så jobber vi videre med den og prøver å få det til å høres ut som ei låt, sier Syver før Eirik bryter inn.

– Stort sett er det ikke bra. Det som blir bra, er det folk får høre. Den ideelle arbeidssituasjonen er når man sitter der som noen kunstnere og alt bare kommer til deg. Men det skjer sjelden.

Når bandmedlemmene presentere hverandre kommer det frem at gitarist Bendik er bandets ordensmenneske og den som kan løfte en idé til et nytt nivå. Syver har ikke bare kontroll over synthen, men også over bandets bookinger og fungerer som manager. Bassist Henrik er Toy Savoys kritiske stemme som hører hva som fungerer og ikke. Øyvind er bandets yngste, og i tillegg «verdens beste trommis» som pendler mellom øvingsrommet og Sund folkehøgskole. Vokalist og gitarist Eirik er «the golden boy», stjerna som sitter på de gode melodilinjene.

– Vi har jo et mål om å bli rockestjerner og få mange damer. Hvis ikke kunne vi satset på en annen sjanger. Nå må vi ri på bølgen og se hvordan det går. Jeg har i alle fall ikke noe bedre å gjøre, smiler «the goden boy».

Det hele startet som et hjemmeprosjekt uten videre ambisjoner, men da de fem musikerne oppdaget at musikken begynte å bli bra, steg ambisjonene. Noe av det kuleste de har opplevd så langt er å bli postet på en japansk blogg, uten å kunne gå i detalj om hva som sto om dem. Når alt kommer til alt, mener Bendik de beste opplevelsene har foregått på scenen eller i studio. 

– Det artigste er prosessen når vi jobber med ei låt. Når vi har spilt den inn og er i gang med å mikse den og se hvordan den kan bli bedre. Å være inne i den bobla, det er nok det beste

Mathieu R. Lund

AMANDA TENFJORD

Et stort verdenskart henger over keyboardet i stua til Amanda Tenfjord. 19-åringen fra Ålesund blir ofte presentert som halvt greker og halvt viking.

– Pappa er fra Hellas, og vi bodde der til jeg var tre år. Jeg har hørt mye på gresk musikk opp gjennom tida. Gresk er et veldig poetisk språk, og språket har vært en stor inspirasjonskilde for meg.

Hun begynte å spille piano da hun var fem år. Etterhvert begynte hun i korps, hun sang i kor, spilte gitar og til slutt begynte hun å skrive sin egen musikk. Nå kombinerer hun musikk og studier i Trondheim. Musikerne i bandet møtte hun gjennom medisinstudiene.

– Musikk og medisin. Det klinger godt, men lar det seg kombinere?

– Jeg vet ikke, men det har gått bra så langt. Ofte er det slik at når jeg jobber med musikken, tenker jeg at jeg burde ha lest. Når jeg leser medisin, tenker jeg at jeg har lyst å holde på med musikk.

Fra stuevinduet i leiligheten kan hun se rett over til lesesalen. Lys i vinduene tyder på at medstudenter sitter og leser til eksamen. Vi snur oss heller mot verdenskartet og keyboardet.

– Jeg ønsker å bli oppfattet som en musiker som klarer å formidle sterk følelsesladet musikk selv om jeg er ung. Jeg håper det skinner igjennom at dette er noe jeg virkelig brenner for.

Inspirasjon henter hun først og fremst fra menneskene rundt seg. Tekstene kan være basert på egne relasjoner eller utfordringer vennene hennes har opplevd.

– Sangene kan handle om noen jeg kjenner som har hatt det vanskelig, men det er ikke sikkert de vet av sangene handler om dem. Det er ikke alltid jeg forteller dem det, sier hun og ler.

Det var først da Amanda Tenfjord begynte å spille sine egne låter at hun for alvor forelsket seg i sceneopplevelsen. Hun synes det er gøy å synge andre sine sanger, men det er noe helt eget å synge egne låter for folk.

– Det er kanskje en klisje, men å synge for andre er noe av det jeg liker aller best. Scenen er et av de få stedene jeg ikke tenker på noe annet. Det eneste jeg tenker på er å formidle det musikken handler om, og ikke noe annet. Ikke hva jeg må gjøre i morgen eller ting som er vanskelig. Å leve i øyeblikket på den måten, det er deilig.

Se første episode i dokumentarserien. 

Unge lovende 1:3