1. - 3. Februar 2018

Trondheim Sentrum

Torleif Kvinnesland
nyheter

TC Dokumentar - Unge lovende 2:3

Tekst: Katrine Andresen, Film: Mathieu R. Lund

Årets 15 demoartister har allerede opplevd og oppnådd mye. Wonder the Boy, Toy Savoy og Amanda Tenfjord er tre av dem. I denne dokumentarserien kan du følge dem gjennom hele Trondheim Calling. Her ser du episode 2 av 3.

18. november inviterte Trondheim Calling i samarbeid med Studentersamfundet til Lyden av 2017, hvor 12 av juryens 15 utvalgte demoartister ga oss en forsmak på hva vi kan vente under Trondheim Calling. Vi tok en prat med våre unge lovende både før og etter konsertene deres.

Torleif Kvinnesland

Wonder the Boy

Sammen med makker Mano skulle Markus Røe aka. Wonder the Boy sette fyr på Klubben denne fredagskvelden. Det var ikke mye nerver å merke, til tross for at dette var hans første offisielle gig på Samfundet.

– Jeg gleder meg. Det er kult å spille på Samfundet. Jeg er jo 15 år, så det er litt forskjellig fra det de fleste 15-åringer gjør. 15-åringer er jo ikke på Samfundet.

Wonder the Boy og Mano har kjent hverandre i sju måneder, så de har ikke spilt så mye sammen før.

– Jeg har spilt nok til å vite sånn passe hva jeg gjør, han har spilt nok til å vite sånn passe hva han gjør. Vi har øvd sammen nok til å vite sånn passe at vi skal gjøre det, men det er mulig at vi ikke skal gjøre det, fordi vi fucker opp. Men vi bør ikke fucke opp. Vi har jobba sammen veldig nærme nå siden vi møttes, egentlig. Så, vi er trygge på hverandre.

– Har dere et rituale før konserten, for å roe nervene?

– Veldig mange dårlige vitser, fra begges side.

– Dette vil vi meget gjerne høre.

– Okei, da vi hoppa i bilen i stad, snakka han (Mano) om en snare (skarptromme) som han hadde lagt på et track, og jeg var sånn: ja faen, vi må få tak i en snare, men vi må være snare… også etter det igjen sa han at jeg var jævlig tørr, så jeg sa Wonder the Boy aka. Sahara.

Etter å ha underholdt en fullstappet Klubben, var det en sliten, men fornøyd Wonder the Boy vi prata med.

–  Jeg er glad for å være ferdig. Jeg tror jeg ble stressa, jeg har så vondt i ryggen nå. Det ble litt rart på mange av sangene fordi det var feedback. Det var noen ting som var planlagt som ikke funka. Jeg er ikke helt fornøyd med hvordan de to første sangene gikk, men bortsett fra det tror jeg det gikk bra. Folk likte det.

– Hva synes du om publikum, det var jo ganske mye folk som var der?

– Ja! Det var det. Jeg vet ikke hvor mange av dem som var der for å se meg eller som bare kom innom, men det var kult å ha et lite folkehav. Det var noen som sang med, så det er jeg fornøyd med.  

Torleif Kvinnesland

Toy Savoy

Toy Savoy var første band ut på Knausscenen denne fredagskvelden.

– Hvilke forventninger har dere til konserten?

– Vi må bare spille. Jeg vet ikke hvor sunt det er å ha forventninger til en konsert, fordi det går aldri sånn man hadde tenkt. Mye forventninger til oss selv, kanskje.

Sånn bandet er nå, har de holdt på i ett år. Men gutta har enda ikke skaffet seg et rituale før konserter. Noen foretrekker å være taus i et hjørne, og kompensere med masse vitser. Andre foretrekker å prate med kjente i salen, for å få fokus på noe annet.

– Vi har overraskende lite ritualer.

Bandet er basert i Trondheim, og vi hørte litt om deres tanker rundt nedleggelsene av klubbscener i byen.

– Jeg vet ikke… Jeg har i alle fall så mye nytt å komme med. Det er jo dumt. Men så vet jeg ikke helt hva som må skje for at det skal bli flere sånne scener. Tror noen må starte noe nytt.

– Det er jo ikke lett å drive et utested hvor du satser på live musikk. Det er lettere å bruke DJ-er hver helg. Men jeg vet ikke helt hvor problemet ligger, jeg kan ikke så mye om det. Det dumt for band som er i startfasen sånn som oss. Det blir ganske begrenset hvilken type scene vi kan spille på.

Stemningen i bandet før konserten er veldig god, og gutta føler seg klare i forskjellig grad.

– Jeg er veldig klar nå.

– Jeg tenker at det at jeg ikke vet når jeg er klar, det er bare det som gjør det kult. Man kan aldri gjøre seg klar nok til en konsert.

– Ikke for å stresse alle andre, da... Det kan jo gå til helvete, liksom. Så må man bare stå der og ta det som det kommer.

– Jo oftere man gjør det, jo bedre takler man det når det går til helvete, for det gjør det jo. Alltid noe utstyr som svikter.

– Men vi har øvd, så sånn sett er vi jo klare. Musikken sitter.  Det blir spennende å se hva som går til helvete den gangen her. Og hvem blir sinte på hvem.

– Hvis noe går til helvete, er det noe publikum merker, eller er det mer internt?

– Det er kanskje mer internt, det er jo sjeldent publikum får med seg at vi spiller feil.

– Altså, publikum får med seg at du spiller feil, hvis du gjør det merkbart at du fikk det med deg. - Med denne typen musikk har det kanskje ikke så mye å si, stemningen under hele konserten er viktigere. Jeg tror ikke vi legger opp til at det skal være noe sånn flinkisband. Jeg har i hvert fall ikke egenskapene til det heller. Er ikke flink nok til å spille i flinkisband.

Etter konserten kunne både band og publikum konstatere at ingenting gikk til helvete. Publikumstettheten på Knaus var høy, og mange i publikum fikk nok øynene opp for Toy Savoy denne kvelden. Gutta selv hadde det veldig artig.

– Jeg er litt usikker på hvordan det gikk. Men jeg hadde det jævlig bra, og det er nesten det eneste som betyr noe, med mindre du spiller skikkelig ræva.

– Det var artig å spille et kort sett. Da kan man bare gi alt, og så gå igjen. Kjempegreit. Man rekker liksom ikke begynne ordentlig. Man kommer inn i grooven, og så er det ferdig.

– Mer tid til å drikke, da!

Torleif Kvinnesland

Amanda Tenfjord

Amanda Tenfjord var førstemann ut på Klubben, og hadde for anledningen med seg «en fantastisk håndplukka, lavendelduftende guttegjeng» (ifølge hennes Facebook-side).

– Er dette første gangen du spiller på Samfundet?

– Nei, det er faktisk tredje gangen. Vi hadde et tulleband på medisin kalt Flu Fighters, hvor vi spilte på Klubben for fryktelig lenge siden, og Amanda har hatt en solokonsert på Edgar. Men det har aldri vært så seriøst som nå.

Nervene i gjengen varierer, men spenningen er til stede.

– Ja, jeg er ikke nervøs, men spent.

– Har dere et rituale før dere skal på scenen?

– Oi, det var en god idé, kanskje vi burde begynne med det. Da vi spilte i Ålesund, så spilte faktisk to av oss sjakk i sånn 1 og ½ time, og det hjalp ganske mye. Hvis man gjør det hver gang, blir man jævlig god til slutt.

Amanda legger til:

– Men jeg har ikke et ordentlig rituale. Vi burde få oss et.

Alle i bandet har holdt på med musikk lenge. Men som band har de kun holdt på i 1 og ½ år, og det aller nyeste tilskuddet til gjengen ble med for bare noen dager siden.

– Vi er egentlig ganske ferske.

– Hva tenkte dere da dere fant ut at dere skulle spille på Trondheim Calling?

– Jeg trodde først det var tull, at det ikke er jeg som skal spille. Men vi ble glade og skikkelig gira!

Gjengen gleder seg til konsert, og i siste liten kommer de på et rituale.

– Åh, en liten sang, kanskje det kan være ritualet vårt? Ja, Amandas sang fra MGPjr! Eller kanskje vi skal ha den med som encore?

Stemningen på backstage etter konserten er god, og det knaskes i potetgull mens det diskuteres om hvordan konserten gikk.

– Hadde dere en kul opplevelse?

– Ja, men det gikk så fort! Hadde sånn 150 i puls de to første sangene, men så roa det seg ned. Og mot slutten, da jeg var på topp, så bare “jepp, nå må jeg gå av scenen”.

Amanda Tenfjord er enig:

– Vi kunne gjerne ha spilt dobbelt så lenge.

– Hva tenker dere om det kom så mye folk?

– Det var artig! Jeg trodde det skulle komme sånn ti folk, men det gjorde det ikke. Veldig kjekt at det kom så mange folk.

Se andre episode i dokumentarserien. 

Unge lovende 2:3