Trondheim Calling | Ferrari'n til Stig

Ferrari'n til Stig

Unge Ferrari Foto: Torleif Kvinnesland

Hengiven og urban blues med studielån. Unge Ferrari er på vei mot stjernene.

Vi kommer inn i en lydprøve før konsert på Brukbar og blir litt satt ut. En stemme vi fra før kun har hørt dandert med stemmeeffekter runger godt gjennom lokalet. Klokkeren jamring. Lørdagsblues. Noen vil ha det til at det er bedre enn etter studiomiksing også. Kanskje ikke så rart, da 25-åringen kan fortelle at han har tatt litt grunnleggende sang-undervisning i tenårene av en operasangerinne: «Venninne av mora mi», smiler han.

Crimerecord status: «Sletta»

Han er Unge Ferrari. Ordet på gata, er «myk stemme, hardt utseende». Derfor kommer naturlig «reaksjonær 50-årig kulturjournalist-spørsmålet»: Crime-record? – Det er sletta, kommer det kjapt. Ferrarien er fra et delvis møblert hjem, og sier at han lærte tidlig at mamma og pappa ikke var guder, men mennesker, som alle andre. Men at han ikke har manglet noe.

Stig Joar Haugen heter han egentlig og kommer fra Hamar – nå Oslobasert. Han har bodd i Trondheim, hvor han også gikk musikkproduksjon på NKF. Produserer du selv? – Ikke så veldig mye nå lenger. Men jeg har den bakgrunnen, og det hjelper mye da jeg kan snakke det samme språket som de som produserer for meg, sier han. Og han skulle helst ha produsert for den danske singer/songwriteren Karl Williams, som han har stor respekt for. Men, Ferrari? Blir man tatt seriøst som musiker med et bilmerke som navn?

– Navnet er noe jeg ville ha fordi det blir litt lettere å skape ett eget univers og en verden rundt det litt upersonlige navnet føler jeg. Jeg ville hete noe litt ignorant og samtidig bevise med musikken at det faktisk er lyden som betyr noe.

Hva skjer med at den nye «urbane» musikken (Som Spellemann har valgt å kalle flere kategorier som hip-hop og r’nb) kommer ut fra NKF og Westerdals, da?

– Jeg ser på det som utelukkende positivt. Det gjør det lettere å skape noe selv, fordi du ikke trenger å gå til så mange mellommenn for å få det ut. Du kan ha en visjon, og sitte der helt alene uten at noen kommer med sin mening og smak. Og om du slår an med det, da har du jo funnet oppskrifta, da. Det er jo ikke skole 100% som gjør at jeg har havna der jeg er nå, men det gjorde at jeg vokste musikalsk. Og det var også det som gjorde at jeg bytta ut engelsk med norsk.

Utdannet urban musikk?

–Ja, men det er med og trekker opp resten innenfor sjangrene også.

En gang var du en «helt ok engelskspråklig rapper», og så gled du over til norsk på privatskole og fant Arif i rennesteinen og løftet han opp igjen og så levde dere lykkelige i alle deres dager?

– Det var vel heller Arif som fant meg, og lot meg være med på debutalbumet hans. Han levde godt før jeg kom.

«Jeg fant ut tidlig at det ikke finnes dårlige sjangre, bare dårlige utførelser.»

Ingen dårlige sjangre

Hva var musikk for deg som liten?

– Jeg vokste opp med å høre på veldig mye forskjellig. Alt fra Tool til Rage Against The Machine til Incubus. Så jeg fant ut tidlig for at det ikke finnes dårlige sjangre, bare dårlige utførelser av sjangeren. Jeg kommer ikke fra en oppvekst med bare “2pac og Jay”, det gikk like mye i Queen.

Fra før av har han rappet, og fikk hiten «Trappevask» sammen med Oslo-rapperne Bankmenn. Men nå går det altså i klokkeklar sang over rytme og blues. Hvorfor så mange ekstra stemmeeffekter – trengs det?

– Jeg bruker de ikke for å forbedre stemmen min, men mer som ekstra instrumenter til låtene. Men, det måtte litt undervisning til for å låte ålreit, før sang jeg bare til jeg ble hes.

Sånn som rapperne alltid gjør på konserter?

– Klart det, det er jo der jeg kommer fra.

«Det var i Trondheim den musikalske brobygginga startet.»

Hvorfor ender de fleste «urban musikk»-intervjuer med å snakke om livsstil? De fleste innen rap-sjangeren blir spurt om crime-records av musikkjournalistene. Hva er egentlig r’n’b som livsstil?

– Litt mindre crime, litt mer sex. Jeg føler r’n’b-artistene er rapperne som ikke fikk sagt det de ville når de rappa. Du tenker annerledes når du synger. Du tenker; “Hvordan kan jeg si det her på en finest mulig måte?”. Du får litt mer pusterom til å få fram et sterkere budskap.

Gjør norske musikkjournalister og -anmeldere en god jobb med å sette seg inn i den urbane musikken? Føler du at du blir tatt seriøst i intervjuer og anmeldelser?

– Ja. Musikkanmeldere har et annet utgangspunkt enn den vanlige lytteren når de anmelder. De trenger ikke like sjangeren jeg jobber innenfor engang, men jeg føler at de tar arbeidet jeg har lagt i det veldig seriøst.

Starta i Trondheim

Du har bodd i Trondheim, men valgte å forlate byen etter to år. For mye Metallic Hvit og Brutal Kuk?

– Nei, Trondheim var mye mer enn det. Utelivet da jeg bodde her var enestående. Vi hadde masse bra klubbing og dj-bookinger. Det finnes jo internasjonale bookinger som ble gjort i Trondheim som da ennå ikke var gjort i Oslo. Jeg har et veldig godt musikalsk inntrykk herfra – jeg flytta rett før jeg ble lei. Når byen ble tømt i feriene, skjønte jeg at jeg måtte stikke før jeg begynte å mislike den. Trondheim er den beste byen jeg har bodd i om man ser vekk fra hovedstaden. Det var jo første stoppeplass da jeg skulle ut av redet til mamma. Og det er jeg veldig glad for, på mange måter minner Trondheim om Hamar. Det er lite, det er kompakt og du blir kjent med alle i løpet av et år eller to. Og det var jo i Trondheim alt starta. Det var her jeg møtte alle de jeg jobber med nå: Arif, Snap’n’Crackle, Autolaser, Raw Juice og flere. Så det var i Trondheim den musikalske brobyggingen startet. Men jeg måtte til Oslo for å få til «det lille ekstra».

Hva inspirerte deg her?


– Veldig mye. På sommeren så har du én time hvor det er mørkt. Så du kan dra på Supa, stjele en sykkel og rulle inn i både soloppgang og solnedgang. Jeg har jo familie i nærheten også. Av artister så er det først og fremst Bromstad Billionaires, de hørte jeg mye på da jeg var yngre. Det var en spennende tid for meg, he he. Og Johndoe har jeg hørt endel på. Nå i det siste har jeg hørt lite på norsk musikk generelt.

Karpe Diem kalte deg et «utenomjordisk vesen grunnet din unikhet i en verden full av kloner». Hva var det som skulle til for at du fant greia di?

– Jeg føler egentlig at jeg alltid har hatt den – jeg måtte bare finne den rette måten å formidle den på. Jeg har prøvd det meste i studio. Til slutt endte jeg opp med noe jeg følte jeg var skikkelig god på, og en egen sti å gå innenfor der igjen. Så jeg laget en hel masse låter som jeg ikke slapp. Jeg ville finne min sti først. Det handler om å prøve, feile og samtidig være kritisk til seg selv.

Etter et vellykket hamskifte, lykkes Unge Ferrari med p3-listing i starten av 2015 med den begjærende låten «Hvis du vil», sammen med Tomine Harket. I slutten av 2015 kom også debutalbumet «Til mine venner», som fikk Dagbladets og en av Norges største r’n’b-entusiaster Mathias Rødahl til å trille en femmer på terningen, og la til «mer kan man nesten ikke be om». Som Ferrari sier selv i «Hvis du vil», ser det ut til at folk er klare for «enda en dose til».

Gir det deg lyst til å prøve enda noe nytt? Hvor går veien videre – til jazzen?

– Jeg sparer det. Jeg skal se hva jeg kan utrette med det her først. Det blir som en bil du har tre sommere, som du pusser opp, lakkerer og fikser motoren på til den glir helt perfekt. Så kan du se deg om etter noe annet.

Hvor mye er «en dose til», forresten?

– Det er dobbelt så mye. Man må ha dobbelt så mye som forrige gang.


Unge Ferrari spiller fredag 5. februar på Brukbar/Blæst, kl. 00.00

Tilgjengelighet

Vi bruker informasjonskapsler og analyserer besøk. Les vår personvernserklæring.